Reguleringen av magesaftproduksjonen er en relativt komplisert og omfattende prosess, og involverer mekanismer fra sentralnervesystemet, magesekken og tynntarmen (fig. 9). Vi skal her gi en relativt enkel fremstilling av denne prosessen.
Stimulerende faktorer er faktorer som fremmer produksjon av magesaft. Synet av og tanken på mat virker via cerebral cortex på hypotalamus som via nervus vagus (kranialnerve X) stimulerer magesekken. Tilsvarende vil lukt og smak virke via hypotalamus. Stimulerende faktorer fra magesekken selv oppstår når den blir strukket. Dette registreres av strekkreseptorer som virker via lokale reflekser i det enteriske nervesystemet. I tillegg vil peptider og økende pH, som oppstår ved tilstedeværelse av mat i magesekken, påvirke kjemoreseptorer som øker frisettingen av gastrin fra de enteroendokrine cellene. Dette vil igjen øke magesaftproduksjonen. Frisettingen av gastrin øker også når magesekken tømmer sitt innhold i tynntarmen og pH synker der.
Hemmende faktorer er faktorer som nedsetter magesaftproduksjonen. Manglende appetitt virker via cerebral cortex og hemmer parasympatisk aktivitet. Svært surt miljø i magesekken, som oppstår ved manglende tilførsel av mat, hemmer også magesaftproduksjonen via hemmet gastrinsekresjon. I tillegg vil strekk i tynntarmens øvre del (duodenum) virke via lokale reflekser tilbake på magesekken og hemme dens magesaftproduksjon. Dette henger sammen med å senke aktiviteten i magesekken når tarmen har mye å jobbe med.
Fig.9 Regulering av magesaftproduksjon